Livslang kjærlighet til emaljen

Emalje

Emalje er en spesialteknikk som hører inn under gullsmedhåndverket. Den har en lang og komplisert produksjonsprosess, som kombinerer håndverksmessige utfordringer og kunstneriske muligheter.

Råstoffet, «glass-fluss», består av hvit sand, pottaske eller soda, og blyoksid. Massen fargesettes av metalloksyder før den smeltes, avkjøles og males til et fint pulver. Pulveret blandes med vann og legges på en flate, oftest av gull, sølv eller kobber. Når vannet er fordampet smeltes emaljen ved høy temperatur, før det slipes og bearbeides til ønsket uttrykk.

Historikk

Emalje et i utgangspunktet et dyrt og eksklusivt materiale med røtter i oldtiden. Etter aristokratiets fall i Europa på slutten av 1700-tallet ble teknikken mindre populær i Vesten. Men på 1880-tallet fikk emaljen sin renessanse, og den ble et yndet materiale innen jugendstilen. Industrialiseringen muliggjorde en rimeligere produksjonsprosess, lavere priser og økt tilgjengelighet. Dette gjaldt særlig trådemalje og speilemalje. Objekter i vindusemalje fortsatte å være i en prisklasse som var uoppnåelig for de fleste, da teknikken er uegnet til industriell produksjon.

Samlingen viser teknikker innenfor hele dette prisspekteret. Arbeidene spenner fra dyrere luksusobjekter til objekter oppnåelige for det bredere lag av folket. De speiler tidens brytninger gjennom objekt typisk for den gamle verden med oljelamper og stearinlys som lyskilder, til strømlinjeformede forenklede arbeider tilpasset det moderne liv.

Kontekst

Tiårene rundt 1900 var en brytningstid mellom den gamle og den nye, moderne verden: Moderne fasiliteter som elektrisitet, dampskip og tog, billigere og bedre trykkemuligheter og økt turisme og flyt av informasjon og idéer. Her hjemme smeltet internasjonale impulser sammen med nasjonsbygging og Unionsoppløsningen i 1905. En fremvoksende middelklasse bidro til økt etterspørsel etter varer og tjenester. I kunsten falt dette sammen med jugendstilens blomstringstid, hvor man med naturen som utgangspunkt ville skape en ny og moderne stil.

Dette var også en brytningstid i gullsmedfaget. På den ene siden dyrket man det gode håndverket som en reaksjon på den industrielle revolusjonens forurensende masseproduksjon av varer av dårlig kvalitet. På den andre iden tok man i bruk tidens nye teknologiske muligheter. Laugsvesenet ble opphevet, og nye utdanningsidealer ble introdusert, med vekt på tegning og kreativitet fremfor mestrenes kopiering av fortidens former. Den moderne industridesigneren ble sentral for å skape gode objekter.

Eksperimenteringsvilje og investering i tekniske nyvinninger gjorde at Norge markerte seg i verdenstoppen innen emaljekunsten. Det ble en viktig eksportartikkel, og norske gullsmeder og designere mottok en rekke internasjonale priser og utmerkelser.

Objektene

Samlingen speiler den økte etterspørselen etter smykker i tiden. Særlig emaljesmykker ble høysete mote. Kombinasjonen filigransarbeid og emalje ble spesielt populært, i tillegg til brosjer i speil-og maleremalje med motiver knyttet til jugendstilens dyrking av naturen. Materialet og motivkretsen ble et symbol på den moderne kvinnen. Emaljeproduksjonen representerte i tillegg en viktig kvinnearbeidsplass.

Periodens emaljeglede viser seg også i et rikt spekter av gjenstander fra bestikk og annet utstyr til festbordet til skriveutstyr, røkesaker og rene pyntegjenstander. Fotorammer og souvenirer speiler tidens nye tendenser.