På nyåret 1938 la det omtalte trekløveret - Nesch, Winge og Strømme – så ut på sin nesten myteomspunne fisketur. Strømmes svigerfar, Hans Farstad, var skipper på fiskebåten Bratt, og de tre kunstnerne fikk aller nådigst være med ut på sildefeltet – mot å gå mannskapet til hånde etter beste evne. Hvor mye nytte de tre landkrabbene gjorde for seg skal være usagt, men de ble iallfall om bord i flere uker. Og det å få være en del av dette spesielle miljøet over så lang tid gjorde et sterkt inntrykk på dem. Fellesskapet, slitet, havets lunefulle storhet, silda som glitret i sola om dagen, i lyskasterne om natten: Det var et eget samfunn der ute, og inntrykkene fra dette samfunnet – denne flytende byen – bearbeidet de tre kunstnerne om igjen og om igjen i årene som kom.

For Strømme ble sildefiske kanskje hans mest populære motiv – et motiv som han varierte både i utførelse og teknikk gjennom nesten hele karrieren.

Nesch’ mest kjente arbeid fra fisketuren er den grafiske serien Sildefiske. Først i 1964 fikk Nesch oppfylt ønsket sitt om å få utføre en stor romdekorasjon – da sto Industriens og eksportens hus ferdig på Solli plass i Oslo, med hans 11 x 3 meter store materialbilde, med samme motiv som i den grafiske serien.

På den store retrospektive Sigurd Winge-utstillingen i Nasjonalgalleriet i 1978 var Winge representert med åtte verk som var laget med utgangspunkt i opplevelsene på fangstfeltet. De var utført i forskjellige teknikker: olje på lerret, pastell, akvarell og materialbilde.

Rett etter opplevelsene på Mørekysten leverte Winge inn et bidrag til konkurransen om utsmykningsoppdrag i Oslo rådhus – et materialbilde som viste fiskebåter på feltet. Selv om utlysningsteksten ikke formelt la noen føringer, var det i praksis skildringer av norsk arbeidsliv i by og land som gjaldt, og fiskere som høster av havets sølv var akkurat noe juryen ønsket seg. Teknikken var det verre med. Materialbilder var ukjent og uprøvd i norsk monumentalkunst, så verken Winge eller Strømme nådde opp i konkurransen. Som utlending fikk ikke Nesch engang lov å delta. En lang rekke kunstnere skrev under på et protestbrev, og forlangte at han skulle få levere inn et bidrag, men utsmykningskomiteen vendte det døve øre – eller det blinde øye – til. Nei, det ble nok en gang freskobrødrene Per Krohg, Alf Rolfsen og Axel Revold, samt en bukett av de etablerte kunstnerne; som Henrik Sørensen (1882-1962), Reidar Aulie (1904-1977), Aage Storstein (1900-1983) og Willi Midelfart (1904-1975), som fikk boltre seg i Oslos storstue.

Båtfrisen og verdensutstillingen

Men det var et annet offentlig utsmykkingsoppdrag som var enda mer presserende. Norge skulle delta med egen paviljong på verdensutstillingen i New York i 1939, og utstillingskomiteen her – som ble ledet av Jean Heiberg (1884–1976) – merket seg Winges rådhusutkast. Heiberg henvendte seg til Winge og sa - kanskje:

«De fiskebåtene dine i tre og metall, Sigurd, de vil gjøre seg utmerket på fasaden på den norske paviljongen i New York.»

«Ja ha, hvor stor er fasaden, da?»

«Tredve meter lang.»

«Men skal ikke utstillingen åpne om bare noen måneder?»

«Jo, og så tar det jo litt tid med båtfrakt og montering og slikt. Men du får tre uker på deg, då går båten. Dette klarer du fint, Sigurd!»

En umulig oppgave. Særlig for Winge, som var ekstremt nøye med alt han gjorde. Senere skulle han overskride tidsfristene på de store oppdragene sine med flere år. Så hva gjorde han? Han sa - kanskje:

«Ja … jeg får vel gjøre et forsøk, da.»

«Flott! Lykke til! … Ehh, forresten, du må lage et veggfelt på 25 kvadratmeter i tillegg. Du vet, noe med norsk næringsliv og natur og slikt …»

Winge fikk med seg Strømme og de to jobbet bokstavelig talt dag og natt. De sveiset og sagde, de hamret og meislet. Og da amerikabåten fløytet for avgang, var det med 15 fiskebåter i lasterommet og en sliten kunstner i lugaren, som kunne sove seg over Atlanteren.

Norge hadde vært tidlig ute med å sikre seg plass på verdensutstillingen, og fikk en fin plassering, helt fremst i den første av de store «Hall of nations» - og de to utsmykningene til Sigurd Winge fikk dermed pryde hele endeveggen til den store internasjonale hallen. Det var faktisk det første publikum så, når de kom inn på området.

Båtfrisen ble plassert høyt oppe langs hele veggen, og det andre feltet under til høyre. Når det gjelder dette «tilleggsfeltet», så hadde Winge opprinnelig tenkt å videreføre tematikken med sildefiske. Men så må han ha fått beskjed om å endre det til et vannkraftmotiv, for å vise et annen viktig aspekt ved norsk næringsliv. En reportasje i Dagbladet 15. mars 1938 viser en modell av paviljongen med Winges opprinnelige utkast, noe som tyder på at feltet med det nye motivet ble utført i New York med amerikanske assistenter.

Den norske avdelingen ble åpnet 1. mai 1939, med celebert besøk av kronprins Olav og kronprinsesse Märtha.

Pola Gauguin, som hadde raljert temmelig nedsettende over Winge og de andre unge kunstnerne på utstillingen i 1933, viste nå en betydelig mer positiv innstilling til Winges kunst: «Den lange frisen gir bildet av den norske fiskeflåten slik den ligger til havs under sitt yrke … bevegelsen forteller om alvoret, dyktigheten og slitet som er historien om våre fiskeres liv og kamp med og beherskelsen av elementene. […] Sidefeltet gir de norske fjells storhet og fossenes naturkrefter, som innestengt og ledet i rørveier til kraftstasjonen gir liv og styrke til norsk industri og næringsliv.»[1]

Vannkraftfeltet ble ikke tatt vare på etter utstillingen. Og det var så vidt ikke båtfrisen led samme skjebne. Utstillingskomiteen i Norge hadde ikke økonomiske midler til å betale frakten tilbake. Det hadde selvsagt ikke Winge heller.

Redningen kom fra et litt uventet hold: Ledelsen i Oslo kinematografer tenkte at frisen kunne egne seg for en av byens nye kinoer, og de la ut for båtfrakten tilbake til Oslo. Det viste seg imidlertid at ingen av kinoene hadde 30 meter ledig veggplass, og da Winge fikk høre at det bare var snakk om å bruke 17 meter av frisen, og at han selv ikke var tiltenkt ett øre i honorar, nektet han å undertegne avtalen. Dermed ble frisen gitt tilbake til kunstneren, sammen med regningen for frakten over Atlanteren. Den ble stående ubetalt i mange år, og det er uvisst om Winge til slutt betalte, eller om den ble ettergitt. Apropos penger: 1760 kroner og 10 øre var honoraret Winge fikk for hele frisen. Cirka 59 kroner pr løpemeter frise. Som skulle deles med Strømme.

Vel hjemme i Norge ble frisen stuet bort i kjelleren på Colosseum kino i flere år. Frem i lyset kom den da den ble presentert på en utstilling i Kunstnernes Hus i 1949. Hver båt er et kunstverk i seg selv, samtidig er båtene føyd sammen på en måte som gir frisen en variert og levende rytme, der gjentakelser og variasjoner veksler på en balansert måte. Det er bevegelse og kontinuitet gjennom hele frisen, men også brudd, som f.eks. den hvite båten, som skiller seg fra de andre båtene og får blikket til å stoppe opp. Det mest markante bruddet skjer imidlertid helt til venstre. Kanskje er det en litt skjult symbolikk i at alle båtene henger sammen, unntatt den ene båten til venstre.

Det var mange som fikk øynene opp for kvaliteten i dette monumentalverket, da det ble mulig å se hele frisen i all sin prakt – i Norge. Og plutselig ble det vist stor interesse fra en rekke byer: Både Stavanger, Haugesund, Bergen og Tromsø ville gjerne profilere seg med Winges fiskebåter. Ingen av fremstøtene førte imidlertid til en avtale, og fiskeflåten måtte nok en gang søke nødhavn på et midlertidig lager. Lagringsforholdene ble bedre da frisen ble kjøpt av Nasjonalgalleriet i 1969. Der ble den også stilt ut på den nevnte Sigurd Winge-utstillingen i 1978. Men en permanent opphenging var fortsatt i det blå.

I 1998 tok en av Winges tidligere assistenter, sunnmørskunstneren Ørnulf Opdahl (1944–), initiativet til å få Båtfrisen «hjem» til Ålesund. Og enkelte drømmer går faktisk i oppfyllelse. Det daværende Nasjonalgalleriet godkjente et langstidslån for deler av frisen da Parken kulturhus i Ålesund åpnet i 1998, og i 2023 ble de resterende delene utlånt fra Nasjonalmuseet og frisen komplett. Det er en stor begivenhet å se hele Båtfrisen samlet for første gang på mange tiår.

[1] Steinar Gjessing: «Sigurd Winge og hans samtid», i Sigurd Winge – Nasjonalgalleriet 23. september – 26. november 1978, katalog, s. 37 – 38.

Utdrag fra katalogtekst til utstillingen "Største motstands vei. Sigurd Winge". Skrevet av kurator og kunsthistoriker Magne Bruteig.