Bli bedre kjent med Sidsel Colbiørnsens kunstnerskap gjennom utvalgte verk fra 1960- og 70-tallet.

I det tidlige verket Uten tittel er det tydelig at Colbiørnsen lot seg inspirere av kunstneren Knut Rumohr. Han var hovedsakelig kjent for sine fargerike, abstrakte malerier, men arbeidet også med tekstile uttrykk, ofte i flos – som er teknikken brukt i denne billedveven. At billedkunsten også kunne inkludere tekstil, inspirerte Colbiørnsen til å søke mot den frie kunsten.

Fra 1958 til 1962 studerte Colbiørnsen ved tekstilavdelingen på Statens håndverks- og kunstindustriskole. Der fikk hun opplæring i kunsthistorie, form og farge, tegning og vev. Etter studiene gikk hun over til en kontorjobb ved Oslos brukskunstforening. Colbiørnsen jobbet også med interiørdesign på vegne av sin fars arkitektkontor. Samtidig, utforsket hun egne kunstneriske ideer på kveldstid.

I 1969 var verket Komposisjon II en del av vårutstillingen ved Unge Kunstneres Samfund (UKS). Colbiørnsen meldte seg inn i fagorganisasjonen året før, og dette var hennes utstillingsdebut. I UKS ble hun en del av et fellesskap som kjempet for at tekstilkunsten skulle få status som billedkunst, likestilt med maleri og skulptur.

Året etter deltok Colbiørnsen med to verk i utstillingen «Norsk vevkunst i det 20. århundre» ved Henie Onstad Kunstsenter. Her ble en ny generasjon kunstnere, som utfordret tradisjonelle grenser for hva tekstilkunst kunne være, vist side om side med nestorer som Frida Hansen, Hannah Ryggen og Synnøve Anker Aurdal. Utstillingen bidro til tekstilkunstens fremmarsj som en selvstendig kunstform.

Colbiørnsen er også svært bevisst på vevens historie, og bærer med seg innsatsen fra foregangskvinnene som brakte vevekunsten til nye høyder og inspirerte generasjoner av norske tekstilkunstnere.

I Vintersol utforsker Colbiørnsen lysspillet som oppstår mellom himmel og hav når solen står lavt på himmelen i vinterhalvåret. Verket ble vevd i en periode der hun bodde på Killingen, en liten øy i Oslofjorden. Det ble laget på en nyprodusert oppstadvev, som hun fortsatt bruker.

I 1972 ble verket Fangst vist i en duo-utstilling med Sidsel Bergløff i Kunstnernes Hus. Verket er laget for å henge fritt i rommet, og makramé-teknikken Colbiørnsen brukte markerte et brudd med billedvevens tradisjonelle rammer. Året før hadde hun flyttet til Godøya utenfor Ålesund, noe som innledet en ny fase i hennes kunstnerskap. Anmeldelsene av utstillingen fremhevet hennes eksperimentelle materialbruk, som gamle notruller, garn og rester fra fiskenett. Kritikerne bemerket også den tydelige inspirasjonen fra vestlandsnaturen etter at hun bosatte seg på Sunnmøre.

Form er ett av flere Colbiørnsen-verk som har et kappelignende omriss. Akkurat dette verket er inspirert av skjelettet til en torsk, nærmere bestemt pannebeinet. Her har hun brukt veven til å bygge opp et skulpturelt uttrykk som kan ha blitt inspirert av den polske tekstilkunstneren Magdalena Abakanowicz. Abakanowicz gjorde sitt inntog på den internasjonale kunstscenen på 1960- og 1970-tallet, med sine radikale, monumentale og skulpturelle tekstilarbeider.

Fossefall er et utsmykningsarbeid for Haugerud ungdomsskole. På 1970- og 80-tallet utførte Colbiørnsen en rekke store utsmykninger som reflekterte hennes eksperimentelle tilnærming til farger og format. I opptakten til nye utsmykkingsprosjekter laget hun i denne perioden gjerne malerier som, sammen med materialforslag, vevde prøvelapper og romlige skisser, ga oppdragsgiverne inntrykk av verket som skulle skapes.

Med opprettelsen av Utsmykningsfondet av nye statsbygg i 1977 fikk tekstilkunstnere flere utsmykkingsoppdrag. Etableringen av Norske Tekstilkunstnere i 1977 gjorde det også lettere for oppdragsgivere å komme i kontakt med kunstnere. Colbiørnsen har utført utsmykkingsoppdrag gjennom hele sitt virke.

Fargene i Vinger og hjerte vibrerer intenst. Colbiørnsen arbeider nøye med ull og garn for å skape sine tekstilverk. Gjennom årene har hun levert ull fra egne spelsauer til en garnfabrikk, som returnerer ufarget garn. Deretter farger hun garnet, og utvikler fargeblandinger gjennom prøving og feiling. Hun bruker kjemiske tekstilfarger for å oppnå sterke og langvarige resultater. Oppskriftene oppbevarer hun i egne fargekart, slik at de kan gjenskapes ved behov. For å skape smidige overganger under vevingen kombineres flere tråder i ulike materialer og fargenyanser. I tillegg til ull har Colbiørnsen også eksperimentert med andre materialer gjennom årene, blant annet nylon og lin.