Våren 1929 ble en ung mann med et snev av tysk aksent opptatt som student ved Kunstakademiet i Oslo. Aksenten var et resultat av at han var født i Hamburg og hadde bodd der til han var åtte år gammel. Faren Johan Ernst Winge var norsk og hadde slått seg ned i Hamburg med sin tyske kone Julie Augusta, hvor han arbeidet som byarkitekt. Men forholdene i Tyskland under første verdenskrig ble etter hvert vanskelige, og i 1917 dro familien til det nøytrale Norge, der de bosatte seg i Kristiania, som hovedstaden fortsatt het.

Sønnen Sigurd Winge (1909–1970) ble ikke arkitekt som sin far, men som kunstner skulle han etter hvert få mye med arkitektur å gjøre. Han begynte på kunststudier ved Kunstakademiet i Oslo, og fikk undervisning av noen av landets fremste kunstnere. Størst aktelse blant lærerne nøt nok professor Axel Revold (1887–1962). Sammen med flere andre toneangivende norske kunstnere, som Henrik Sørensen (1882–1962), Jean Heiberg (1884–1976) og Per Krohg (1889–1965), hadde han gått i lære hos selveste Henri Matisse (1869–1954) i Paris. Disse Matisse-elevene vendte hjem med nye ideer og stort pågangsmot, og ble dominerende aktører i norsk kunst i mellomkrigstiden. Revold utgjorde dessuten, sammen med Alf Rolfsen (1895–1979) og Per Krohg, de tre såkalte freskobrødrene, som mer eller mindre egenhendig tok seg av alle store offentlige utsmykninger i Norge fra rundt 1920 til etter slutten på andre verdenskrig.

Som professor ble Revold regnet som en dyktig formidler. Han underviste studentene i de dekorative og konstruktive prinsippene fra Matisse og lærte dem å bygge opp form og rom ved hjelp av klare fargetreklanger. Og de fleste studentene lot seg begeistre.

Tidlige år - Opposisjon

Ikke alle var like begeistret. En liten gruppe brøt ut av dette miljøet, og lette etter andre uttrykksformer. De var heller ikke så opptatt av kunstens nasjonsbyggende oppgave, som lå som en underforstått grunntone i Matisse-elevenes kunstsyn.

Blant disse «opposisjonelle» finner vi Olav Strømme (1907–1976), Erling Enger (1899–1990), Bjarne Engebret (1905–1985), Gert Jynge (1904–1994) – og Sigurd Winge. I en tid der franske impulser var dominerende, samlet disse unge kunstnerne seg om en felles fascinasjon for tysk ekspresjonisme. Interessen fikk et kraftig oppsving da Kunstnernes Hus i 1932 viste utstillingen «Nyere tysk kunst», der hele 78 samtidskunstnere var representert. Jynge, Enger og Winge ble så inspirert at de bestemte seg for å dra på en studiereise til Tyskland året etter, for å se mer kunst, og kanskje til og med treffe noen av de sentrale tyske kunstnerne.

Og det gjorde de – våren 1933 møtte de bl.a. Erich Heckel (1883–1970), Emil Nolde (1867–1956) og Karl Schmidt-Rottluff (1884–1976). De tre hadde alle vært viktige kunstnere i den tyske ekspresjonismen, men på dette tidspunktet var de skjøvet ut i kulden. Til tross for at Hitler bare hadde sittet med makten i noen få uker – han ble utnevnt til rikskansler den 30. januar 1933 – så var utrenskingene av uønsket, «degenerert» kunst fra museene allerede i full gang. Ledelsen ved mange museer ble skiftet ut, og arbeidsmulighetene for kunstnere som ikke tilpasset seg nazistenes kunstpolitiske program ble kraftig innskrenket.

Den usminkede terroren hadde også begynt: Da de besøkte maleren Werner Scholz (1898–1982), var en billedhugger i nabolaget bare noen timer tidligere blitt skutt av Sturm-Abteilung.[1] Likevel rakk de unge norske kunstnerne å få sett et bredt utvalg av den tyske opposisjonelle samtidskunsten. Ved hjelp av anbefalingsbrev og fortsatt innflytelsesrike kontakter i museene fikk de tilgang til kunst som var fjernet og stuet vekk i magasinene. I tillegg fikk de adgang til en rekke privatsamlinger.

Ett av mange høydepunkter var et besøk hos den jødiske kunsthistorikeren Rosa Schapire. Leiligheten hennes i Hamburg var nærmest et kunstverk i seg selv. Schmidt-Rottluff hadde designet og dekorert bord, stoler og skap, og bestemt farger og design på tepper og forheng. Selv puter og blomsterpotter inngikk i helheten. Og på veggene hang selvsagt et rikt utvalg av Schmidt-Rottluffs og andre kunstneres verk. Schapire var en uredd og innflytelsesrik talskvinne for ekspresjonistene, og må ha vært en inspirerende samtalepartner – særlig for Winge, som snakket flytende tysk.

Maleriene Den blinde, Portrett av en dame og Tre figurer viser alle påvirkning fra de sterke inntrykkene fra denne reisen. Senere samme år presenterte tysklandsfarerne seg for første gang, sammen med åtte andre kunstnere, med utstillingen Elleve unge malere på Kunstnernes Hus. Og det ble – ikke overraskende – slakt over hele linjen. Morgenposten kalte bildene «rene karikaturer», med «markskrikerske farver» og «mest mulig fortegnede fremstillinger».[2] Kunstneren og kritikeren Pola Gauguin (1883-1961) avfeide dem med at «de i grunnen ikke kan noen verdens ting».[3]

Eksperimenter – Møte med Rolf Nesch

Samme høst skjedde det noe som gjorde at Winge nesten helt sluttet med tradisjonelt oljemaleri. Hamburg-kunstneren Rolf Nesch (1893–1975) måtte flykte fra Hitler-Tyskland, og han valgte å bosette seg i Norge. «Et land som har en Munch måtte være bra,» tenkte han.[4] Det ble aldri noen særlig kontakt mellom Edvard Munch (1863-1944) og Nesch. Men Winge oppsøkte raskt sin tyske kollega, og det oppstod et nært vennskap og et fruktbart arbeidsfellesskap mellom de to.

Det var særlig to nye teknikker Nesch introduserte Winge for. Den ene var pulvermaleri, der fargepulver blir drysset over en klebrig overflate, slik at det festet seg. Dermed skulle pigmentene bevare fargestyrken bedre enn når de ble blandet sammen med olje. Dette var en teknikk som var vanskelig å kontrollere, men Winge lot seg utfordre av det som var vanskelig, og skapte en rekke malerier med denne teknikken.

Den andre teknikken – om en kan kalle det det – var materialbilder. Mens pulvermaleri bare var viktig for Winge i en kort periode, ble materialbildene en sentral del av hans produksjon gjennom hele karrieren. Sammen med Nesch og Strømme begynte han å eksperimentere med materialer som stein, tre, glass, sink og kobber. Blant andre kunstnere og kunstkritikere var det stor skepsis til dette som kunstform. Men Winge valgte – som vanlig – største motstands vei.

[1] Steinar Gjessing: «Sigurd Winge og hans samtid», i Sigurd Winge – Nasjonalgalleriet 23. september – 26. november 1978, katalog, s. 19.

[2] Gjessing, s. 10.

[3] Gjessing, s. 10.

[4] Steinar Gjessing: «Sigurd Winge og hans samtid», i Sigurd Winge – Nasjonalgalleriet 23. september – 26. november 1978, katalog, s. 125.

Utdrag fra katalogtekst til utstillingen "Største motstands vei. Sigurd Winge". Skrevet av kurator og kunsthistoriker Magne Bruteig.