MOT EN NY KLASSISISME

Omtrent ved krigens slutt kommer et markant omslag i Winges kunst. En burlesk, løssluppen tegnestil blir avløst av en roligere, mer avbalansert, nesten klassisistisk tilnærming til motivet. Et eksempel er portrettet Min hustru Eva fra 1946. En gjennomført enkelhet, men med akkurat nok karakteristiske trekk til at det blir et personlig og uttrykksfullt portrett. Etter hvert begynner han også å ta i bruk flateetsing, slik at figurene ofte trer fram mot en mørkere bakgrunn, slik vi bl.a. kan se det i Lek fra 1953.

Erfaringene fra materialbildene før og under krigen tok Winge med seg da han i 1945 og 1946 utførte tre store mosaikkbilder i skifer og undermalt glass: Utdrivelsen fra paradiset, Finn veien, engel og To mennesker (demring) . Det intrikate linjespillet som mosaikkbitene lager, går ofte på tvers av kroppenes naturlige linjer, og de lite naturalistiske fargene gjør det også vanskelig å få et raskt overblikk over hva som skjer i bildet. Dette er kunstverk å gå på oppdagelsesferd i og la seg fryde over. I etsningene med samme motiv trer figurene frem klart og tydelig med en gang, og opplevelsen blir mer konsentrert om situasjonen og relasjonen mellom menneskene.

Utdrag fra katalogtekst til utstillingen "Største motstands vei. Sigurd Winge". Skrevet av kurator og kunsthistoriker Magne Bruteig.