Malta-Margit

Kaptein Albert Toft hadde fått streng beskjed: Den forseglede konvolutten som inneholdt bestemmelsessted måtte ikke åpnes før skipet hadde lettet anker fra den overfylte havnen der det lå, i den egyptiske byen Alexandria.

Da mannskapet om bord i MS "Talabot" begynte innlastingen, oppdaget de det likevel: Samtlige kasser var merket med MALTA, med store, tydelige bokstaver. Året var 1942; kanskje det aller mest dystre av alle de dystre krigsåra. Datoen var 1. mars.

Malta, denne øygruppa i Middelhavet, ca. 93 kilometer sør for Sicilia, var beleiret av aksemaktene, Tyskland og deres allierte - og var under stadige angrep. Innbyggerne i denne britiske besittelsen holdt fremdeles stand, men situasjonen var i ferd med å bli desperat. Nesten uten ammunisjon, og med mangel på det aller meste både av mat og av andre varer, var det bare et spørsmål om tid før øya måtte overgis.

Albert Toft visste nok hva han ga seg ut på. Overfarten fra den egyptiske havnebyen til den beleirede øya var ekstremt risikofylt, og konvoiene til Malta var allerede kjent som "Dødskonvoiene", på grunn av de høye tapstallene. Kapteinen tok sine forholdsregler, og vurderte mannskapet nøye før avreise. Ville de makte en slik tur? Eller ville enkelte bryte sammen under det ekstreme presset? De foregående konvoiene til Malta var tilintetgjort, og sykehusene i Alexandria var overfylte av skadde og lemlestede sjøfolk.

Én av mannskapet banket på kapteinens lugar. Han ønsket å forlate skipet. Det ble ordnet. De øvrige valgte å bli værende ombord. Mest skeptisk var kapteinen til å ha med seg det eneste kvinnelige besetningsmedlemmet, den 29 år gamle salongpiken Margit Johnsen. Toft ønsket at den unge ålesundskvinnen skulle mønstre av, og bli igjen i Alexandria. Kapteinen lovet henne to måneders hyre, og at hun skulle få komme ombord igjen når skipet returnerte til Egypt.

Etter å ha tenkt seg om et par dager, bestemt Margit Johnsen seg. Hun ønsket å bli ombord: "Hun mente det ikke ville være verre for henne å dø enn for meg", berettet kapteinen, og føyde til: "Hva hennes holdning betød for moralen ombord, sier seg selv."

Den 19. mars var” Talabot” ferdig lastet. Og dagen etter, som var en fredag, satte konvoien, med kodenavnet MW 10 og tilnavnet "Selvmordskonvoien", kursen mot Malta. Fire handelsskip var med: MS "Breconshire", MS "Clan Campbell", MS "Pampas" og MS "Talabot". Lasten var fordelt mellom skipa, og bestod av ammunisjon, bensin, parafin, hvete, kull og andre nødvendighetsvarer. De fire handelsskipene ble eskortert av 22 britiske orlogsfartøy. Ordren var nærmest «Do it or die.»

Etter to dager i sjøen kom det første bombeangrepet. Tydelig var det "Talabot" som var det fremste målet, og bombene eksploderte tett ved skutesida. Ved 16-tida om ettermiddagen nærmet fiendtlige fartøy seg. Eskorteskipene oppdaget imidlertid dette tidsnok til å kunne få lagt ut et teppe av røyk omkring handelsskipa. Innhyllet i tykk, svart tåke kunne konvoien dermed fortsette ferden.

Flyene ga seg likevel ikke, og en time seinere ble "Talabot" angrepet av seks fly - men uten å bli påført større skader. På utsida av røykteppet fortsatte sjøslaget for fullt, fram til mørkets frambrudd. Kaptein Toft fikk på dette tidspunkt beskjed om at konvoien ble oppløst. Handelsskipa måtte dermed forsøke å nå målet hver for seg.

Kampen, som er kjent som «det andre slaget i Sidrabukten», førte til at MS «Breconshire» ble gjort til vrak og MS «Clan Campbell» ble senket, mens MS «Pampas» og MS «Talabot» nådde fram til Malta.

Kapteinen var imponert over roen den 29 år gamle salongpiken, Margit viste: "...Under angrepene var hun rundt med kaffebrettet sitt, smilende og tilsynelatende uanfektet..." observerte han.

Etter ei rolig natt, angrep tyske fly på nytt. To engelske jagerfly kom til unnsetning, og holdt fienden unna - for ei stund. Nye angrep fulgte, og under heftig bombardement var det med nød og neppe at «Talabot» nådde målet, Grand Harbour, havna i hovedstaden Valletta.

Kaptein Toft forteller:

"...Klokken 9.45 fikk vi los ombord, men vi var ikke fortøyet før ved fem-tiden om ettermiddagen. Det var luftangrep så og si uten stans, og den voldsomme ilden fra luftvernbatteriene førte til at det haglet med glødende, skjærende stål ned fra himmelen hele dagen. Det var bare å finne dekning så godt det lot seg gjøre..."

"Talabot" ble losset i løpet av to dager. Den tredje dagen startet bombeangrepene igjen. 300 Stukas-fly fra basen på Sicilia omgjorde Grand Harbour til et eneste stort ildhav. Mannskapet hadde søkt tilflukt på land. Og fra tilfluktsrommet måtte kaptein Toft være hjelpeløs tilskuer til at Talabot ble truffet. Ei bombe slo ned på babord side av båtdekket. Den gikk gjennom shelterdekk og hoveddekk, og eksploderte i maskinrommet. Ei ny bombe traff skutesida, og skipet begynte å brenne. Sammen med et par av mannskapet gjorde Toft fortvilte forsøk på å slukke brannen. Men forgjeves. Han måtte dermed på land for å varsle om at "Talabot" kunne gå i lufta når som helst, og fikk sørget for at de nærmeste bydelene ble evakuert.

Deretter bar det om bord til lugaren for å få hentet noen personlige eiendeler, før kapteinen måtte forlate sitt kjære skip for aller siste gang. På grunn av den intense brannen var midtskipet rødglødende, og det freste under skosålene da Toft sprang over dekket. Akkurat i det øyeblikket oppdaget han salongpiken Margit:

"...En episode skal aldri glemmes. Like før jeg skulle forlate skipet for siste gang, kom plutselig den tapre salongpiken Margit opp til meg. Det var midt i et luftangrep og hun trykket den forskremte skipskatten mot brystet. Hverken katten eller vi andre kunne utrette noe mer. Vi var de siste som gikk fra borde - Margit, katten og jeg...."

Neste dag var det bare vrak igjen av det stolte skipet.

Margit Johnsen begynte som serveringshjelp hjemme i Ålesund, blant annet på kafe «Breidablikk» bak fjellet. Reiselyst gjorde imidlertid at hun snart havnet i Oslo, og seinere i utenriksfart, som en av de første norske kvinnene overhodet.

Margit seilte ute da krigen brøt ut, og allerede i juni 1940 opplevde hun å bli torpedert, om bord i MS «Tudor». Hun seilte ute under hele krigen, både på Atlanterhavet, i Middelhavet og i Det fjerne Østen. Etter «Talabot» fortsatte hun om bord på Wilhelmsens-skipene MS «Tarifa», MS «Tai Yin», MS «Toulouse», og til slutt MT «Fagerfjell», som hun vendte hjem til Norge i desember 1945.

For sin innsats fikk hun en rekke utmerkelser, og er den høyest dekorerte norske kvinne fra andre verdenskrig. Hun er den eneste kvinnelige mottaker av St. Olavsmedaljen med ekegren. For å ha seilt 18 måneder i faresonen ble hun tildelt Krigsmedaljen. Innsatsen hennes om bord i «Talabot» gjorde at hun ble hedret British Empire Medal.

Etter krigen giftet Margit Johnsen seg, og tok etternavnet Godø. Hun fortsatt å seile ute, fram til 1960. Malta- Margit døde i 1987.

8. mai 2013 ble en byste i bronse av Margit Johnsen (1913 - 1987), avduket ved Skateflua i Ålesund. Stedet fikk samtidig navnet "Margit Johnsens Plass".



Av: Ivar Gunnar Braaten, historikar.