Loïe Fuller

Art nouveau-bevegelsens muse Loïe Fuller (1862–1928) ble hyppig gjengitt som et abstrahert ikon: en buktende silhuett av stoff i bevegelse og flagrende hår. Men Fullers innflytelse strekker seg langt forbi å være subjekt for samtidens billedkunstnere. Hun var blant annet oppfinner, danser, koreograf, lystekniker, scenograf, og kurator. Fuller var forretningsorientert, og tok patent på sine nyvinninger innenfor scenedesign og lyssetting. Både gjennom pionerarbeidet som danser og koreograf, og som mentor for andre nyskapende kunstnere, var hun en foregangskvinne. 

Loïe Fuller ble født i Illinois i 1862. Hun debuterte på scenen i Chicago som barn, hvor hun sang, danset, siterte dikt, og spilte små roller i teateroppsetninger. Profesjonell opplæring i dans fikk hun først i Paris i 1889, 27 år gammel. To år senere fikk hun en idé til en hypnosescene i en teaterforestilling: hun draperte seg i tekstiler som hun lyssatte med bevegelige, fargede lys. Ved hjelp av repetitive armbevegelser fikk hun stoffet til å bevege seg rytmisk i ulike fasonger. Dansen skapte en helt særegen atmosfære, og Fuller fortsatte å utvikle denne teknikken som etter hvert ble til hennes ikoniske «danse serpentine». Fuller representerte et radikalt innslag i dansens verden, som til da var dominert av et fokus på kroppskontroll og fysikalitet. Fullers dans tilslørte kroppen, og brukte heller scenografi og stemningsskapende elementer.

Fuller ble raskt en sensasjon, både i Europa og USA. Omtrent umiddelbart dukket det opp imitatorer som uten hennes samtykke opptrådte under hennes navn, med sine egne varianter av dansen. Dette kan ha bidratt til patenteringen av nyvinningene innen koreografi, kostymer, og lyssetting. Imitatorene var likevel ikke bare en ulempe, da de trolig også var med på å skape internasjonal interesse for arbeidet hennes.

Fullers dans, som egnet seg godt for art nouveau-stilens formspråk, ble raskt et yndet motiv i samtiden. Kunstnerne kunne utforske og overdrive de lange, buktende linjene som hun skapte gjennom dansen sin, men hun kunne også enkelt reproduseres som et lett gjenkjennelig ikon – for eksempel som et lite hode på en stor, abstrahert flate i Henri Toulouse-Lautrecs fargelitografi fra 1893. Den inntil da moderat kjente François-Raoul Larche ble kastet inn i berømmelsen da han stilte ut en bronsestatuett av Fuller på verdensutstillingen i Paris i 1900, med en lyspære gjemt inni statuettens blafrende kappe, inspirert av Fullers lyssetting av sine klær. Statuetten var stilt ut i en egen paviljong dedikert til Fuller, tegnet av Henri Sauvage. Den inneholdt selvsagt også en scene der Fuller opptrådte, som midtpunktet i sitt eget totalkunstverk.

Også fotografer og filmskapere flokket til Fuller for inspirasjon. Hun lot seg fotografere, men det fins svært få bilder av henne fra scenen. En av grunnene til dette er at fotografiet som medium ikke var avansert nok til å fange stillbilder av mennesker i bevegelse i mørke rom på dette tidspunktet. I stedet er hun gjerne fotografert poserende i sine kostymer, i fotostudioer eller utendørs. Dansen var også et kjærkomment tema for datidens filmskapere, som ønsket å vise fram mulighetene i det nye mediet. I flere filmer, blant annet Segundo de Chomons Loïe Fuller (1902) og Création de la serpentine (1908) kan man se Fuller-inspirerte dansere i aksjon. Filmene er i svart-hvitt, men det finnes også håndkolorerte varianter som gjengir effekten av de fargede lysene Fuller benyttet seg av på scenen. Det er usikkert om hun selv figurerer i noen av filmene, eller om samtlige er andre dansere. Fuller uttalte at hun aldri lot seg filme, og det er mulig at filmskaperne har brukt imitatorer under hennes navn.

Utover 1890-tallet ønsket Fuller å presse grensene for hva hun kunne få til med opptredenene sine, noe som ledet henne til å samarbeide med Thomas Alva Edison og Marie og Pierre Curie. Målet var å benytte seg av fosforiserende lys, røntgen, og infrarødt lys på scenen. Ingen av disse prosjektene ledet til noen fullendt suksess. Fuller lagde riktignok en «ultrafiolett dans» inspirert av ekteparet Curies eksperimenter med infrarød stråling, der hun brukte partikler fra Curie-parets laboratorium i kostymet sitt. Men kostymet responderte ikke på scenelyset, og fikk ikke den effekten hun ønsket. Til tross for dette er det tydelig at vitenskapen hadde stor påvirkning på Fullers arbeid med dans, og hun etterlot seg flere notatbøker med vitenskapelige refleksjoner om bevegelse, farge og lys, samt et utkast til en forelesning om radioaktivitet.

Fuller giftet seg med den amerikanske forretningsmannen William B. Hayes i 1889, men lite tyder på at de noen gang levde sammen. I 1897 møtte hun Gabrielle Bloch, også kjent under navnet Gab Sorère. Sorère ble Fullers sekretær og de flyttet sammen i 1898. Sorère var yngre enn Fuller, åpent lesbisk, og kledde seg i herreklær. Fuller og Sorère levde åpent sammen som et par, noe som ikke var ukontroversielt. Et eget kapittel i Fullers selvbiografi (publisert først på fransk i 1908, senere på engelsk i 1913) tar for seg forholdet med Sorère:

For eight years Gab and I have lived together on terms of the greatest intimacy, like two sisters. Gab is much younger than I and regards me with deep affection. (…) Jean Aicard, the poet, said one day that her voice is of velvet, her skin and locks are of velvet, her eyes are of velvet and her name ought to be Velours. If one could compare her to a living creature a boa constrictor would be the most appropriate, for her movements are like those of a snake. There is nothing sinuous, nothing rampant about them, but the ensemble of her motions suggests the suppleness of the young adder.[1]

Fuller og Sorère holdt sammen resten av livet, og Sorère tok over ledelsen av Fullers dansekompani etter Fullers død i 1928. Sorère var opptatt av å sikre Fullers ettermæle og i 1934 regisserte hun en film der dansere fra kompaniet rekonstruerte de ulike dansene, tro mot hvordan Fuller selv hadde danset dem.

Det kan være lett å redusere Fuller til et bilde eller ikon, med sine mangfoldige imitatorer, uendelig reprodusert gjennom samtidige kunstneres verk. Et objekt for avantgarden, heller enn et subjekt. Men dansekunsten hadde trolig sett annerledes ut uten Fullers radikalitet, innovasjon, forretningsteft og vitenskapelige interesse for faget. Hun overskred datidens kjønnsroller både profesjonelt og privat, og står igjen som en ekte visjonær.

[1] Loïe Fuller, Fifteen years of a dancer’s life (London: Herbert Jenkins Limited, 1913), 250-251

Litteratur:

Billy J. Harbin, Kim Marra, and Robert A. Schanke, red. The Gay and Lesbian Theatrical Legacy. Ann Arbor: The University of Michigan Press, 2005

Fuller, Loïe. Fifteen years of a dancer’s life. London: Herbert Jenkins Limited, 2013.

Gomez, Aurora Herrera, red. Body Stages. The Metamorphosis of Loïe Fuller. Milano: Skira, 2014.

Teksten er skrevet av Jenny Sandmo Ellefsen