Liv Dysthe Sønderland

Going Grey, 2021

I forbindelse med utstillingen «Er jeg menneske for deg?» inviterte museet kunstner Liv Dysthe Sønderland til å lage et kunstverk med utgangspunkt i historien rundt Svanviken arbeidskoloni for norske taterfamilier i Eide kommune på Nordmøre. Kolonien ble drevet i samarbeid mellom norske myndigheter og Norsk misjon blant hjemløse, og var operativ fra 1908 og frem til 1989. Virksomheten er veldokumentert, men svært underkommunisert og tabubelagt. Det er en historie om internering, traumatisering, overgrep, maktmisbruk og hardhendt assimilering fra vår egen tid, i vårt eget land. Det som skjedde på Eide påvirker fremdeles livene til de internerte, og familiene deres.

Verket problematiserer storsamfunnets rolle i den norske assimileringspolitikken, gjennom en installasjon i fire deler. Hovedelementet i rommet er 11 dobbeltsidige paneler med menneskeformer, som holdes fast, nærmest fanges av en rekke metallbraketter langs en vegg. Ved å bryte ned fargene i de fastbundne menneskeformene, visualiserer kunstneren de tragiske konsekvensene av assimileringsprosessen. På gulvet gjengis plantegningen fra et av husene i leiren, og dette synliggjør menneskeskjebner og liv som leves under tvang i gitte rammer. Videoen tar deg med på en reise gjennom et landskap, og reflekterer over en tapt kultur i møte med et storsamfunn. På en av veggene er det et mylder av mindre metallbraketter påhengt små trykk som symboliserer de mange barna som har blitt preget av dette overgrepet.

Det vi gjør [...] er bevisst å utrydde et folks egenart, deres språk, deres livsform. Vi prøver å løsrive dem fra forbindelsen med slekten som de tidligere har følt seg knyttet til med sterke bånd. Vi prøver å gi dem eiendom og forpliktelser, vaner og behov som ikke lar seg forene med den omstreifertilværelsen de har vært vant til, og som deres forfedre har vært vant til gjennom århundrer.

— Sitat fra 1963 av daværende bestyrer Knut Myhre

Bilde av kunstverket, Going Grey, 2021 som problematiserer storsamfunnets rolle i den norske assimileringspolitikken, gjennom en installasjon i fire deler. Hovedelementet i rommet er 11 dobbeltsidige paneler med menneskeformer, som holdes fast, nærmest fanges av en rekke metallbraketter langs en vegg. Ved å bryte ned fargene i de fastbundne menneskeformene, visualiserer kunstneren de tragiske konsekvensene av assimileringsprosessen. Foto: Kristin Støylen/Viti.

På gulvet gjengis plantegningen fra et av husene i leiren, og dette synliggjør menneskeskjebner og liv som leves under tvang i gitte rammer. Videoen tar deg med på en reise gjennom et landskap, og reflekterer over en tapt kultur i møte med et storsamfunn. På en av veggene er det et mylder av mindre metallbraketter påhengt små trykk som symboliserer de mange barna som har blitt berørt.Foto: Krisitn Støylen/Viti.

På en av veggene er det et mylder av mindre metallbraketter påhengt små trykk som symboliserer de mange barna som har blitt berørt. Foto: Kristin Støylen/Viti.

Bilde av kunstverket, Going Gray, 2021 som problematiserer storsamfunnets rolle i den norske assimileringspolitikken, gjennom en installasjon i fire deler. Hovedelementet i rommet er 11 dobbeltsidige paneler med menneskeformer, som holdes fast, nærmest fanges av en rekke metallbraketter langs en vegg. Ved å bryte ned fargene i de fastbundne menneskeformene, visualiserer kunstneren de tragiske konsekvensene av assimileringsprosessen. På gulvet gjengis plantegningen fra et av husene i leiren, og dette synliggjør menneskeskjebner og liv som leves under tvang i gitte rammer. Videoen tar deg med på en reise gjennom et landskap, og reflekterer over en tapt kultur i møte med et storsamfunn. På en av veggene er det et mylder av mindre metallbraketter påhengt små trykk som symboliserer de mange barna som har blitt berørt.Foto:Kristin Støylen/Viti.

Er det moralsk forsvarlig at kunstinstitusjoner river opp i fortidens sår, eller er det en unnlatelsessynd å ikke rette et kritisk blikk mot overgrep utenfor egen stuedør? Museet har et etisk og moralsk ansvar for å vise frem utfordrende kunst. Denne kritiske virksomheten er definert som en del av kunstmuseenes samfunnsoppdrag fra våre bevilgende myndigheter. Samtidig er vi oppmerksom på at dette er en sterk lidelseshistorie, og vi ønsker ikke å legge sten til byrden. Vi har et ansvar for å ivareta personvernet til de som berøres, og behandle historien på etisk forsvarlig vis.

I oppdraget til Sønderland har vi presisert at innfallsvinkelen er storsamfunnets egenrefleksjon og tolkning av overgrep i statens navn, og ikke et forsøk på å definere taternes individuelle opplevelser fra leiren. For å unngå offerstempelet av en bestemt gruppe er tematikken løftet opp på et allmennmenneskelig plan gjennom abstraksjon. Dette gjenspeiles også i verkets tittel, Going Grey, som retter fokus mot universelle menneskelige mekanismer som reaksjon på overgrep og maktmisbruk. Videre er personvernhensyn ivaretatt gjennom anonymisering.

I arbeidet med verket har kunstneren vært i dialog med et nettverk av mennesker med taterbakgrunn. Etter hvert har hun også fått kontakt med mennesker som har vært internert på Svanviken, for å forankre historien i tidsvitner, og ikke kun i rapporter og skriftlige kilder. Dette har vært et vanskelig og tidkrevende arbeid. Årtier med forfølgelse av taterne har fremprovosert et lukket miljø med sterk mistro til storsamfunnet. Mange har gått under jorden og vedkjenner seg ikke sin taterbakgrunn.

Det er vårt, og kunstnerens, mål at verket bidrar til bevisstgjøring og kunnskap. Ett verk er ikke nok, men det er vårt håp at det kan være et lite steg på veien mot anerkjennelse av taternes erfaringer og bidra til en utvetydig nasjonal oppreising. Man kan hevde at det beste er å legge disse hendelsene bak seg, men fortielse er, slik vi ser det, ikke en farbar vei. Hvis vi ikke lærer av fortidens feilgrep, kan vi ende opp med å gjenta dem i fremtiden.

Kunstneren og museet ønsker å rette en stor takk til menneskene som har åpnet opp og delt av sin historie. Det har kostet, og vi er ydmyke og takknemlige for motet og generøsiteten de har vist gjennom å bidra til prosjektet. Uten deres bidrag hadde prosjektet ikke vært mulig. Vi vil også rette en ekstra takk til Elias Akselsen, som har gitt sin tillatelse til bruk av lydsporet Høstdrømmar, Via music 2004.

Liv Dysthe Sønderland (f.1967), Sjøholt. Sønderland er kjent for sine store monotypier, men hun tar også i bruk tegning, collage og video. Mennesket er et sentralt tema i Sønderlands kunstnerskap. Urettferdighet, mørke og tilværelsens uutholdelighet uttrykkes gjennom abstraherte figurer som opptrer i frie, ekspressive arbeider, portretter og oppramsende, statistisk orienterte fremstillinger. Hun er utdannet ved Kunsthøyskolen i Oslo, og har i tillegg studert kunst i Madrid og USA. Hun har avholdt flere separatutstillinger og deltatt i gruppeutstillinger i inn- og utland.

Going Grey, 2021. Stedsspesifikk installasjon, variable dimensjoner. Grafiske trykk, metallbraketter, tape på gulv og video 6:28 med musikk av Elias Akselsen, Høstdrømmar, Via music 2004. Viti sin samling.