Da Winge returnerte til hjemlandet etter suksessen i New York, var den politiske situasjonen i Europa dyster. Og verre skulle det bli. I september 1939 brøt verdenskrigen ut, og i april neste år kom krigen til Norge.

I mellomkrigstiden hadde mange av de sosialt og politisk engasjerte kunstnerne – som Reidar Aulie, Willi Midelfart og Henrik Sørensen – vært kritiske til Winges kunst. De mente at han var mer opptatt av formalestetiske problemstillinger enn av å påvirke samfunnsutviklingen gjennom kunsten. Under okkupasjonen skulle imidlertid Winge bli en av få kunstnere som virkelig tok tak i krigens brutalitet og det den førte med seg av angst og frykt.

Plutselig var rollene til en viss grad byttet om: Mange av de politisk engasjerte kunstnerne fra trettitallet begynte nå å lage ufarlige malerier av vakre kvinner og uberørt natur. Og de solgte godt – det var mer penger blant folk enn det var varer i butikkene, så kunst hadde mange råd til. Erling Enger harselerer fornøyelig over dette i bildet Romantikeren fra 1944.

«Formalesteten» Winge ble altså den norske kunstneren som skapte de sterkeste krigsskildringene. Materialbildet Angst har også vært utstilt med tittelen Kvinnehode. Flyalarm. Utgangspunktet er altså konkret nok; flyalarmens illevarslende og angstfremkallende varsling. Som hovedpersonen i Munchs Skrik presser personen i Winges etsning Angst hendene mot hodet, for å stenge ute lyden utenfra, men kanskje like mye som et hjelpeløst forsøk på å slippe å høre skriket innenfra.

Under krigen begynte også et nytt kapittel i Winges kunst: Han tok for alvor opp grafikken som kunstnerisk uttrykksmiddel. Tok opp igjen, kan vi kanskje si, siden han hadde prøvd seg med enkelte linoleumssnitt tidligere, som Selvportrett fra 1933.

Også denne gangen velger Winge å gå mot strømmen. Mens tresnittet er inne i en blomstringstid, med kunstnere som Harald Kihle (1905–1997), Knut Rumohr (1916–2002) og Paul René Gauguin (1911–1976), og mens Nesch boltret seg i burleske og fargesterke metalltrykk, foretrakk Winge radering i svart og hvitt. Teknikken var nesten alltid koldnål, gjerne i kombinasjon med etsning.

Raderingen Kvinne og insekter fra 1942 viser et foruroligende og dramatisk motiv. Angrepet fra insektene ser ut til å være dødelig – kvinnen ligger vergeløs på ryggen, med et beist av et insekt som borer seg fast i brystet. Og rundt flakser andre som gribber. Aggressive og legemsstore insekter opptrer i en rekke av Winges mosaikker, materialbilder og raderinger under krigen, og det er neppe noen tvil om at de er metaforer for den tyske okkupasjonsmakten, selv om de også kan gi videre assosiasjoner – til en truende omverden, eller «det onde» generelt.

Enkelte av raderingene Winge laget under krigen har en helt annen karakter og retter seg mot et litt spesielt publikum. Han trosset den strenge sensuren og utførte flere antinazistiske karikaturer. Stilen er av og til nærmest grotesk, som i raderingen med den ironiske tittelen Messias I fra 1945. Det fugleskremselsaktige hodet er forvridd til det nesten ugjenkjennelige – det er omtrent bare barten som viser at det er en karikatur av Hitler, som mange i Tyskland så på som en frelser av messianske dimensjoner. Men resultatet ser vi i bakgrunnen.

Utdrag fra katalogtekst til utstillingen "Største motstands vei. Sigurd Winge". Skrevet av kurator og kunsthistoriker Magne Bruteig.