OSLO HANDELSGYMNASIUM

I 1948 vant Winge konkurransen om utsmykking av den store aulaen i det nybygde Oslo Handelsgymnasium. Vinnerutkastet viser tre adskilte grupper, bundet sammen av … en båtfrise. Under arbeidets gang utviklet han imidlertid konseptet – han lot de tre enkeltgruppene smelte sammen til et sammenhengende motiv. Dermed vurderte han det nok slik at båtfrisen over hadde mistet sin funksjon, så han ga avkall på den. Nå begynte et samspill mellom «det store og det lille formatet» som er godt dokumentert. Winge sa selv om denne arbeidsmetoden: «Når jeg får en stor oppgave, bruker jeg alltid god tid til å arbeide med raderinger på forhånd. Og da fabulerer jeg over temaet.»[1] Han brukte altså sinkplaten for å utvikle ideer som senere ble satt sammen som et puslespill i de monumentale arbeidene.

Et eksempel på dette er raderingen Ras fra 1949, der fokuset i utgangspunktet er på mannen – kunstneren – som har falt ned fra sitt monumentale arbeid. Men det er de to kvinnene til venstre Winge ser seg ut. Han speilvender dem og projiserer dem på veggen, der de finner sin plass helt til høyre i utsmykningen.

I motsetning til monumentalkunstnerne i mellomkrigstiden arbeidet Winge her – og nesten alltid siden – med en allmennmenneskelig motivkrets, der alle detaljer knyttet til det dagsaktuelle er luket vekk. Her er det ingen anleggsmaskiner, fabrikkpiper, handelsskip eller traktorer. Selv klærne er tidløse. Kommunikasjonen mellom menneskene blir konkretisert, ikke av telefontråder eller lignende, men av en mann som slipper en due. Her er også det spesifikt nasjonale, som hadde vært så viktig for «freskobrødrene» og deres likesinnede, fraværende. Winges symbolsamfunn er universelt og kan befinne seg hvor som helst.

Båtfrisen ble gjort ferdig på rekordtid – frisen i Oslo Handelsgym ble på sett og vis også det, men her besto rekorden i brudd på alle tidsfrister. Verket skulle stått ferdig i 1950, men Winge fulgte sin indre klokke og sa seg ikke fornøyd før i 1956. Men da var alle andre fornøyd også. Kunsthistorikeren Leif Østby skrev:

Alle som var til stede på innvielsesdagen den 14 mai 1956 og opplevde det spontane utbrudd av begeistring i den fullsatte sal, var klar over at et nytt betydelig kunstverk var føyd til den staselige rekke av romutsmykninger i vårt århundre som begynte med en annen aula 40 år tidligere.[2]

Den andre auladekorasjonen Østby siktet til er selvsagt Munchs malerier i Universitetets aula.

Med Båtfrisen hadde Winge «erobret» New York, med dekorasjonen i Oslo Handelsgym hadde han endelig blitt profet i eget land, og sikret seg en sentral plass i norsk samtidskunst. Fra nå av ble Winge en ettertraktet monumentalkunstner. Han utførte dekorasjoner blant annet for Kong Haakon kirke i København, Jar kirke i Bærum, Manglerud kirke i Oslo og Aftenpostens resepsjon i Akersgata.

Østre Gravlund

Den siste store monumentaldekorasjonen han gjorde var verket Oppstandelse i Østre Gravlund Store kapell i Oslo. Her slo han sin egen rekord fra Oslo Handelsgym i å bryte alle mulige tidsfrister som kommunen satte. Da han fikk oppdraget i 1957, var forutsetningen at dekorasjonen skulle være ferdig til innvielsen av krematoriet i 1960. Da Winges indre klokke ringte, for å si fra at nå var oppdraget utført, var kalenderen kommet frem til 1968.

Oppstandelse er en mosaikk av skifer, marmor og messing, murt opp på en gjennombrutt skjerm av ti centimeter armert betong, frittstående montert en meter ut fra fondveggen av teglsten. Dekorasjonen er åtte meter høy, ti meter bred og veier atten tonn. Winges målsetning var at for folk som så dekorasjonen, skulle den virke «lett som et åndedrag». Det tok elleve år for trollmannen Winge å få atten tonn stein og betong til å sveve. Men den som kommer inn i kapellet vil oppleve skjønnhet, finne trøst og se med egne øyne at oppstandelsen faktisk oppleves «lett som et åndedrag».

[1] Fra filmen Sigurd Winge i vestre tårn, av Pål Bang Hansen for Oslo kinematografer, 1962.

[2] Leif Østby: «Sigurd Winge 14.mars 1909–22.januar 1970», Kunst og Kultur, årgang 53.

Utdrag fra katalogtekst til utstillingen "Største motstands vei. Sigurd Winge". Skrevet av kurator og kunsthistoriker Magne Bruteig.