Bunadbruk som verdensarv

Den 5. desember 2024 kunne sjampanjekorkene sprette – sju års nitidig arbeid med å få den allmenne norske bunadbruken inn på UNESCOs liste over immateriell kulturarv ble belønnet med innskriving i Paraguay.

Tenk over det, hvor stort dette faktisk er, at en levende bruk av klesplagg anses å være så verdifullt at det må bevares i verdenssammenheng.

Bakgrunnen er et ønske om å gjøre kunnskap om bærekraftig klesproduksjon tilgjengelig for flere. Det førte til at Norsk institutt for bunad og folkedrakt, Norges husflidslag, Norsk folkedraktforum, Noregs ungdomslag og Studieforbundet kultur og tradisjon gikk sammen i 2017 om å nominere den norske bunadbruken til UNESCO.

Et viktig mål med nominasjonen er å sikre bedre utdanningsmuligheter innen bunadtilvirkerfaget.

Bærekraftig klesproduksjon

Bærekraft er et ord som brukes i mange sammenhenger, men hva betyr det egentlig? Ordet betyr vanligvis i dag at noe passer med idealet om bærekraftig utvikling, og da har Store norske leksikon denne definisjonen:

«En bærekraftig utvikling vil si en utvikling som tilfredsstiller behovene til menneskene som lever nå, uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov. Diskusjoner om bærekraft dreier seg særlig om å bekjempe miljøproblemer, fattigdom og nød.».

En bærekraftig klesproduksjon er avhengig av at kunnskap om miljøvennlig tilvirkning av klær av høy kvalitet blir tilgjengelig for flere. Og her har bunad som plagg lenge vært en viktig representant.

En bunad er sagt å skulle vare i flere generasjoner, uten å gå ut på dato eller bli utslitt – hvilke andre plagg kan påberope seg det samme?

Men tanken om at «udødelige» klær av høy kvalitet skal bli tilgjengelig for flere, også når det er snakk om bunad, er slett ikke ny. Det var nettopp utgangspunktet da mønsterbunadene fra Sunnmøre ble lansert fra 1920-årene.

Hele ti broderte bunader fra Sunnmøre ble utviklet i denne perioden, og de skulle være gode og sikre plagg med røtter i kulturen.

Bunadene skulle gjøres tilgjengelig for folk ved at man kunne kjøpe mønster og materiale på Husfliden, og materialet skulle være norskprodusert så langt det lot seg gjøre. Vanlige folk skulle altså kunne sy sin egen bunad selv, og det skulle ikke være for dyrt.

Men her har det senere helt klart skjedd en utvikling i motsatt retning; folk syr vanligvis ikke sin egen bunad, og det har blitt en betydelig økonomisk investering å anskaffe seg en med alt tilbehør som skal til.

For at bunad ikke skal bli et eliteplagg for folk med kjøpekraft, er det bra at bunadbruken kommer inn på verdenarvslista. Men da bør den også omfavne grunntanken med at folk skal kunne sy bunaden sin sjøl.

Men godtar vi dette, sånn egentlig? Godtar vi å se en bunad brodert av en ukyndig person som har gjort sitt første forsøk i 17.maitoget? Er vi så rause at vi tenker at det er bra for rekrutteringen at vanlige folk broderer og syr med dertil resultat, fremfor å få bunadene sine sydd av fagfolk?

Brodering er som håndskrift, vi tillegger oss en stil når vi skriver på samme måte som når vi broderer. Noen har en veldig pen håndskrift, mens andre skriver mer slurvete eller uleselig. Og det er helt klart forskjell på den første bunaden man broderer og den tiende.

Sunnmørsbunaden som uniform

Det er en grunn til at vi fikk mønsterbunadene på Sunnmøre på 1920-tallet. Da skulle nemlig bunadene strammes opp, kvalitetssikres og standardiseres.

I begrepet mønsterbunad ligger det bokstavelig talt at man skal følge et mønster, en standard, og ikke ta seg friheter med brodering og materiale. Derfor ser alle Sunnmørsbunader ganske like ut i utformingen.

Mønsterbunadene var et produkt av det nasjonale bunadsarbeidet i samtiden, med de ulike synene på hva en bunad skulle være.

Lokalt på Sunnmøre var det svært populært med såkalte «folkehøyskoledrakter», som ble sydd nettopp av elever på folkehøgskolene. Men disse bunadene ble sett på som lite pene og et såkalt håndverksmessig «forfall».

Derfor måtte det ryddes opp, og mønsterbunadene var svaret.

Er det mulig at historien med «forfall» vil gjenta seg dersom folk igjen begynner å sy sin egen bunad? Det gjelder nok å finne en balanse for ikke å ta livet av skapergleden og mestringsfølelsen.

Dette med å «revitalisere» Sunnmørsbunaden mener jeg kan ses i sammenheng med strømningene i tiden på kulturfeltet.

Det som skjedde med Sunnmørsbunaden var nemlig det samme som skjedde med hus som ble fredet av Riksantikvaren på 1920-tallet. Man gikk da etter en estetikk som skulle passe inn i et narrativ, og derfor skulle man ha vekk alt det som var «stygt».

Det resulterte i at fredede bygg ble totalrenovert og fikk helt nye uttrykk rundt en gammel, opprinnelig kasse, og det er overførbart på Sunnmørsbunaden.

Mønsterbunadene har utgangspunkt i enkelte gamle klesplagg, men ingen av dem er nøyaktige kopier av draktskikken på Sunnmøre.

Bunadene fikk to ulike snitt; ett for bunader fra nord inne i fjordene, og ett for Ytre og Søre Sunnmøre, men de har mange fellestrekk.

Flere områder fikk også utviklet sin egen bunad, og mønsterbunadene kommer fra Norddal, Stranda, Hjørundfjord, Skodje, Vigra, Sykkylven (to stk.) og Søre Sunnmøre eller Dalsfjord. I tillegg finnes det en Ørstabunad.

Bunader i Vitis samlinger

I samlingene til Viti er vi så heldige å ha både folkedrakter og bunader fra Sunnmøre, fra 1700-tallet og frem til i dag.

Folkedrakter er klærne bøndene brukte til hverdags og fest i førindustriell tid, altså før om lag 1850.

Det finnes fem definerte bunadskategorier, som rommer alt fra bunader som er siste ledd i en folkedraktutvikling, til bunader som helt eller delvis er fritt komponerte.

Enkelte av disse bunadene har trekk fra folkedraktmaterialet, mens andre har hentet inspirasjon fra ulike typer gjenstander eller andre plagg. Mønsterbunadene fra Sunnmøre hører innunder det siste.

Aktivt bunadsarbeid begynte tidlig på 1900-tallet, gjerne med utgangspunkt i folkemusikk og dans. Her lokalt begynte ungdomslagene, nynorskbevegelsen og folkedansmiljøet å ta i bruk bunader i sine aktiviteter.

Men fra år 1900 ble Sunnmørsbunader virkelig utbredt på grunn av de populære folkehøgskolene. I 1899 ble Møre Folkehøgskule opprettet i Ørsta, og elevene begynte da å sy broderte Sunnmørsbunader som en del av undervisningen.

Nå ble liv og stakk sydd sammen som vi kjenner det på Sunnmørsbunadene i dag. Historisk sett ble nemlig folkedrakter og bunader sydd med liv og stakk hver for seg.

Jeg ser for meg at slike bunader ble sydd med stor skaperglede og iver, der man fikk utfolde seg med mønster, farger og teknikker.

Men mange av bunadene hadde svært varierende stoff- og garnkvalitet, og ble brodert av uerfarne. Mange ble også sydd i all hast for å brukes på ulike stevner og arrangement.

Det resulterte i mange bunader med grelle farger og dårlig kvalitet på broderiene.

Jeg synes disse bunadene er riktig sjarmerende, men da mønsterbunadene ble utviklet mente man at broderiene hadde fjernet seg for langt fra de gamle broderiene som var utgangspunktet.

I bunadssamlingen til Viti har vi flere folkedrakter og folkehøgskulebunader, men ikke så mange mønsterbunader. Dette bekrefter bare teorien om at bunader varer i generasjoner.

Mønsterbunader går i arv som kjære familieklenodier som gjerne har mange brukere, de er holdbare plagg som er like fine fordi folk respekterer bunaden sin og tar godt vare på den. Kanskje må man bare erstatte bunadsskjorta etter hvert fordi det er en slitedel på bunaden.

Derfor blir ofte mønsterbunadene beholdt i familien og havner sjelden på museet.

Folkehøgskolebunader derimot er vi veldig heldige å få tilbud om fra publikum med jevne mellomrom, og slik får vi stadig supplert den delen av samlingen. Det er nok fordi denne type bunad virker uvant å bruke.

Den er kortere og skiller seg for mye ut fra mønsterbunadene til at folk ønsker å bruke dem.

Elementer fra folkedrakter får vi også stadig tilbud om, og det er gjerne luer, løse lommer og silkesjal.

Viti er utrolig takknemlige for alle tilbud fra publikum om alle slags folkedrakter og bunader, det utvikler vår felles kulturarv på Sunnmøre.

Sunnmørsbunaden som del av verdensarven

Så har Sunnmørsbunaden en rolle som del av verdensarven? Så absolutt!

Bare se for deg det bølgende svarte 17-maitoget. Bunadbruken på Sunnmøre er svært aktiv, og bunad brukes til studie- og skoleavslutninger, dåp, konfirmasjon, bryllup og andre høytideligheter, i utøvelse av folkedans og -musikk og mye mer.

På Sunnmøre er vi med rette stolte av de vakre bunadene våre og de er en viktig identitetsmarkør for oss.

Dette er noe vi har til felles som nasjon. 70 prosent av alle kvinner i Norge i dag har faktisk minst én bunad, og nesten 20 prosent av norske menn har en.

I alt finnes det ca. 450 forskjellige bunader å velge mellom!

Alle bunadsbrukere er nå en del av verdensarven, noe vi på Sunnmøre også har og vil fremdeles bidra sterkt til.

Kilde:

• Rossing, Camilla. Kvinner i bunadhistoria.Forlaget Press. 2023.