Anders Svor ble født inn i en bondeslekt som i generasjoner hadde verdsatt godt håndverk. Det var som oftest lite kunst å finne– i den form vi tenker på i dag – på den norske gårdsbygda, men brukskunsten stod likevel sterkt. Blant annet var det lang tradisjon for treskjæring, og aktiviteten slo tidlig an hos unge Anders. Som sauegjeter hadde han ofte mye tid, og vandrende ute i den Hornindalske naturen var nok veien kort til et godt treemne.

Ifølge de mange fortellingene om Svor skal han en dag, mens han vandret gjennom skogen, ha funnet et fantastisk utskåret knivskaft. Visstnok skal det ha blitt mistet av en engelsk eller nederlandsk turist, og skal ha inspirert den vordende kunstneren til å kopiere den, blad for blad. Dette skulle bli en slags svenneprøve, for Svor la et så godt arbeid i det at det vekket oppsikt i hjembygda.

«Med dette knivskaftet begynner kunstnerlivet til Anders Svor»

Olav Gullvåg

Spesielt imponert var soknepresten – kanskje hjalp det på at det også var et forseggjort kors blant ungguttens dekorasjoner. Overbevist om guttens kunstnerevner ble han en av Svors første støttespillere, og de to holdt kontakten i årevis. Det var også gjennom hans anbefaling at knivskaftet fant veien til embetsskapet i hovedstaden, og en annen viktig figur i Svors tidlige kunstnerliv – vegdirektør Hans Krag.

Var man embetsmann (altså utnevnt av kongen til en viktig statlig stilling) hadde man en stående oppgave om å rekruttere talenter fra distriktene til kunstutdanning i Kristiania. Vegdirektør Krag tok åpenbart oppgaven på alvor, og Svor ble lovet hjelp til å finne arbeid, bosted og utdanning om han ville reise. I januar 1882 dro han fra hjembygda.

Til hovedstaden og videre

I Kristiania ventet arbeid ved pianofabrikken til Brødrene Hals, og han ble samtidig tatt opp på Den Kongelige Tegneskole. Det var altså travle dager for Svor i hovedstaden, med vekt på utdanning og utvikling. Egen produksjon var dermed noe begrenset, men blant annet ble bysten Afrodite, samt portrettet av hans bestemor, Brite Svor, vist på Høstutstillingen i 1884 og 1885. 1884 var for øvrig første året utstillingen fikk navnet og rollen som «Statens Kunstutstilling». Svor deltok her en rekke ganger.

Selv om tiden i Kristiania nok var både lærerik og god for den unge kunstneren, var det få norske kunstnere med reelle ambisjoner som ikke så til Europa for videre utdannelse. For Svor landet valget på den danske hovedstaden, hvor både institusjonene, miljøene og mulighetene var vesentlig større enn i Norge.

Etter ankomsten til København hadde Svor et kort lærling-opphold hos Stephan Sinding, men det ble snart klart at han ikke hadde råd til å fortsette studiene. Han var nødt til å tjene til livets opphold, og fikk jobb hos Vilhelm Bissen. Bissen var en kjent billedhogger i København, og Svor ble blant annet satt til å fullføre kunstnerens skulpturer. Parallellt med arbeidet var Svor også elev ved kunstakademiet.

Opp og nedturer

Som de fleste kunstnere opplevde Svor gjennom livet en lang rekke karrieremessige opp- og nedturer. Flere av de største svingningene i hans karriere kom allerede i løpet av København-oppholdet, representert av de to skulpturene David og Tordenskiold.

Da skulpturen David var med på en stor internasjonal utstilling i Berlin fikk Svor – som kun en av to norske deltakere – gullmedalje, et bevis på at den var blant utstillingens beste verk. Dette åpnet mulighetene for en rekke nasjonale og internasjonale muligheter, blant annet i USA, da Svor var en av kun to norske gullmedaljevinnere. Hans arbeidsgiver, Bissen, deltok også, men dro etter sigende hjem upremiert.

«… min årelange og ulykkelige konkurranse»

Anders Svor om Tordenskiold-konkurransen, 1895

Da han noen år senere sendte inn et utkast til en ny offentlig portrett-statue over sjøhelten Tordenskiold, virket det som om den stigende kurven bare skulle fortsette. Etter to konkurranserunder stod nemlig Svor igjen som vinner av det svært prestisjetunge oppdraget i hjertet av Kristiania. Dette ville gi den unge kunstneren en enorm eksponering og publisitet, og – kan hende – det store gjennombruddet.

Likevel skulle det ikke bli Svors Tordenskiold som skulle pryde Rådhusplassen. En gruppe etablerte kunstnere brukte i stedet anledningen til å skyve frem en lokal maler som de mente kunne ha god nytte av et slikt oppdrag. Svor hadde nettopp kommet tilbake fra København da han fikk høre om forbigåelsen, og skal ha tatt denne svært tungt. Den sommeren dro han tilbake til hjembygda – trolig for første gang på over ti år.

Til Paris og tilbake igjen

I løpet av oppholdet i Hornindal fikk Svor en sårt tiltrengt vitamin- og økonomisk innsprøytning. Tildelingen av to stipender han lenge hadde ønsket seg (deriblant Statens Kunstnerstipend) gav ham finansiell mulighet til å satse på en ny utenlandsreise. Denne gangen var det Paris som stod fremst i tankene, og etter en kort periode med arbeid og salg for å skaffe midler til utreisen ankom han stor-metropolen i 1894.

Han hadde egentlig kommet for å lære, men stipendene strakk seg ikke langt nok, og han måtte – akkurat som situasjonen hadde vært i København – jobbe for å tjene til livets opphold. Han fikk seg etter hvert eget atelier og stødig bosted, og lagde her en rekke av sine mest sentrale verk, deriblant ung pike og Adam og Eva. Hvor stor påvirkningen utenfra skal ha vært, diskuteres ennå, men Svor etablerte her mye av det uttrykket han er mest kjent for i ettertiden.

Da Svor kom tilbake til Oslo var det nok med ganske dårlige økonomiske forutsetninger i bagasjen. Årene i Paris hadde riktignok vært kunstnerisk produktive, men det er lett å se for seg at Svor nok hadde strukket økonomien så langt det gikk. Han fant et rimelig husrom sammen med en familie i Briskebyveien mens han på ny måtte etablere status i Kristianias kunstscene.

Oppdragene stod ikke tett, men Svor må etter hvert ha bygget seg opp en god posisjon, for tre år etter tilbakekomsten flytter han inn i Alfheimgården. Gården var den gang en av hovedstadens mest moderne forretningsbygg, og det sies at også Harriet Backer tidligere hadde drevet maleskole i de samme lokalene. Her bodde og arbeidet han frem til han døde i 1928 – fremdeles arbeidende.